Forrige uke kunne vi fortelle at den talentfulle produsenten Martin Øsmundset er kommet gjennom nåløyet hos Kortfilmfestivalen i Grimstad. Med den Trafo-finansierte kortfilmen En forestilling er han også nominert til Filmpolitiets kortfilmpris 2012. Nå har vi blitt litt mer kjent med Øsmundset og resten av produksjonsteamet. For det viser seg at det står sterke kvinner i kulissene. Både Liv Mari Mortensen og Amalie Kasin Lerstang har hatt sentrale roller som henholdsvis regissør og koordinator i en serie på tre filmer som de har samarbeidet om.
Gratulerer med uttaket til Kortfilmfestivalen i Grimstad og nominasjonen til Filmpolitiets kortfimpris 2012! Hvem er det som står bak En forestilling og hvilke roller har dere hatt i prosjektet?
LM: Vi er tre manusforfattere og filmskapere som ville bruke sommeren til å lage film sammen. Det ble til tre kortfilmer som ble skutt på samme uke, et hektisk, men givende prosjekt.
M: Rollefordelingen har vært sånn at vi har skrevet hver vår film. Liv Mari skrev ”En Forestilling”, jeg skrev ”Writing Miss Moss” og Amalie skrev ”Helium”. Vi hjalp hverandre med tilbakemeldinger på manusene, og når de var klare gikk vi inn i nye roller. Liv Mari regisserte alle filmene, jeg produserte alle og Amalie var koordinator, samt at hun spilte hovedrollen i ”Helium”.
LM: Nå håper vi på flere utvelgelser av filmene til festivaler, og at filmene vil nå ut til flere. Vi har ikke noe ønske om å lage film for skrivebordsskuffen.
Her kan du gi din stemme på En forestilling
- Er det første gang dere jobber sammen? Hvor ble dere kjent?
LM: Jeg og Amalie har kjent hverandre siden vi gikk dramalinja på videregående og senere teater på Romerike Folkehøgskole, og siden har vi vært gode venner og jobbet sammen på teateroppsetninger og filmprosjekter.
M: Etter et år på skrivelinja på Buskerud Folkehøgskole og et år som journalist i Forsvaret, fikk jeg æren av å møte disse fabelaktige kvinnene da vi begynte på Westerdals sammen i 2009. Jeg begynte på tekst- og skribentlinja sammen med Amalie, og via Amalie ble jeg kjent med Liv Mari, som i andre klasse tok en råsjans på meg som produsent til sin eksamensfilm ”Lang vei hjem”, på tross av min totale mangel på erfaring.
- Dere jobber nærmest som et kollektiv. Stemmer det?
LM: Det viktigste for oss er å jobbe med folk som brenner for å lage noe de synes er viktig. På en måte kan man si at vi jobbet som et kollektiv, da vi hele tiden ga tilbakemeldinger på hverandres ideer og manus. Manusene representerer allikevel hver forfatter, og i og med at vi kjenner hverandre så godt var dette til stor hjelp når vi skulle samarbeide om å lage tre ganske forskjellige filmer. Derfor kan vi trygt anbefale å jobbe med venner som kjenner hverandre godt. Vi hadde god hjelp fra andre venner også, med alt fra kaffekoking og ballongkoordinasjon til klipping og lån av locations.
- Hvordan er filmene laget?
LM: Vi hadde hele tiden planlagt å skrive et manus hver, for så å produsere dem sammen. Det begynte med at vi tok utgangspunkt i én setning vi laget sammen.
M: Vi satte også noen begrensninger for oss selv. Etter noen år med kreativt arbeid vet vi av erfaring at det ofte blir lettere å jobbe med noen rammer, så vi bestemte for det første, for å holde prosjektet på et gjennomførbart nivå, at hvert manus skulle være på maks tre sider, som gjerne tilsvarer tre minutter film. Videre bestemte vi at vi ikke skulle jobbe i dialog, men i voice over. Den siste begrensningen mener jeg å huske at var få locations og få karakterer, også dette for å sørge for at det var mulig å gjennomføre.
LM: Vi hadde fri idémyldring om ideer etterpå. Vi har hatt mange hatter. Martin ville produsere og skrive manus, Liv Mari ville regissere og skrive manus og Amalie ville spille og skrive manus. Vi hadde satt av en uke til innspilling, og med stram planlegging fikk vi akkurat nok tid til å nullstille oss før hver innspilling. Vi hadde samme crew på alle filmene, og de hev seg rundt hver dag for å hjelpe til.
M: Vi er så heldige å være omringet av både talentfulle og hardtarbeidende mennesker som vil noe med det de lager, og det er en drøm å være på set når man ser at en gjeng mennesker, som ikke får så mye som en krone betalt for det de gjør, virkelig brenner for å gjennomføre prosjektet på best mulig vis.
- Hva med fremtiden? Hvilke ambisjoner og drømmer har dere?
A: Jeg er i ferd med å starte et produksjonsselskap som skal produsere tekst, teater og film. En dag i framtida håper jeg å kunne leve av å skrive og produsere kunst som oppleves som nødvendig av et publikum.
LM: Jeg vil bruke tiden fremover til å lage så mye film som mulig. Jeg vil prøve å nå drømmen om å kunne leve av å lage spillefilm, og fortsette å jobbe med folk som vil litt mer enn bare å underholde. I tillegg har jeg laget film for to teaterstykker, og vil prøve å finne flere teateroppsetninger å lage film for.
M: Det er to ting jeg brenner for, det er film og det er skriving. Hvis jeg kan leve av å gjøre en av delene, eller aller helst begge, skal jeg være veldig fornøyd med det livet her. Hva angår drømmer, så er den største av dem per nå å skrive og få produsert en langfilm. Det er nesten ingenting i verden som gir meg mer glede enn å se ordene mine bli levende bilder på lerretet.
M: Vi har ingen konkrete planer for nye samarbeid, men ser på muligheten for å lage film sammen igjen nå i sommer, før vi begynner på hver våre ting fra høsten av. Håpet er i første omgang at vi sanker nok stemmer til å stikke av med Filmpolitiets Kortfilmpris, slik at vi har litt økonomi til å skape flere historier sammen. Selv om vi går i litt forskjellige retninger fra høsten av, kommer vi helt sikkert til å være involvert i hverandres kunstneriske prosjekter i årene som kommer. Jeg føler meg tålelig sikker på at Writing Miss Moss, Helium og En forestilling ikke er det siste dere har sett av oss.