Hvordan etablere seg i tegneseriebransjen.
av Tor Erling Naas

"Hei Tor, vi legger kabalen med workshop-ledere i disse dager, og det kan se ut til at et tegneserie-verksted går ut av planene.

PS: kunne du forresten tenke deg å skrive en artikkel, om hvordan unge håpefulle serieskapere etablerer seg?"

Hm, tenker jeg da jeg har lest mailen fra Trond i Trafo; hadde du enda spurt om jeg kunne fortelle hva du IKKE skal gjøre hvis du vil etablere deg i tegneseriebransjen.

Da jeg ennå var ung og full av håp, var ikke etablering i tegneseriebransjen noe jeg gikk og tenkte på. Det å finne på vitser og tegne dem etterpå, derimot, så ut som en kjapp måte å tjene spenn på. Og det til og med uten å måtte arbeide!

Det var rett og slett en lettvint sak jeg kunne pusle med ved siden av, mens jeg etablerte meg som popstjerne. Eller karakterskuespiller i Hollywood. Eller noe lignende.

Det tar jo ikke mer enn en halvtime å lage ei stripe, og så tjener du mer på ett år enn de fleste lønnsslaver gjør i løpet av et langt liv.

Hvor jeg fikk den idéen fra er et mysterium.

For det var ikke mange norske striper i avisene på den tida. I lokalavisa; Drammens Tidende & Buskerud Blad, på begynnelsen åttitallet, da jeg var seksten, gikk serien "Dagros". Og det var det. Likevel satte jeg meg ned og lagde en serie om en mislykket superhelt som jeg kalte for Suppemann, og sendte den inn til nettop DT & BB. De fleste vitsene i serien gikk på det faktum at fyren så ut som et par kasser satt oppå hverandre, med et par tynne bein under. Jeg hørte rimelig nok aldri et kvekk fra Drammens Tidende.

Men - det fantes muligheter. I hvert fall én. Det eksisterte nemlig den gangen et humorblad som gikk under navnet KOnK. Der trykket de innimellom tegneserier. Jeg låste meg derfor inne på gutterommet igjen og lagde en tegneserieversjon av "Terje Vigen", med Harald Heide Steen i hovedrollen. Det hele var sterkt MAD-inspirert, med firkantede bobler og lavert med flytende tusj. Jeg sendte inn originalene.

Hurra! Serien kom på trykk! I en alder av seksten år hadde jeg tjent mine første tegneseriegrunker!

Jeg var skyhøy på suksess, og i løpet av de tre neste åra innkasserte jeg en pen liten bunke med tusenlapper ved å sitte hjemme og trykke ut galskap på dyrt Scoellerhammerpapir. Helt til jeg i brevform mottok beskjeden som gikk ut til alle KonK's fritt omstreifende medarbeidere: Vi har endelig nådd vår store målsetning. Vi har gått KOnK!

Dermed var det slutt på den moroa. Men - så dukket Norsk Mad opp. Det amerikanske humorbladet Mad hadde vært den store inspirasjonen, ikke bare for meg, men for mange i min generasjon. Når det nå kom i norsk versjon, dukket jeg på nytt ned bak tegnebordet og kom opp igjen med en lang historie i sirlig svart/hvitt om en sønn som ble tvunget med på fjelltur av faren sin. Og som endte med å puffe den sadistiske slavedriveren utfor en skrent.

Jeg husker ikke lenger hvor mange sider serien var på, for jeg sendte igjen inn originalene - til Norsk Mad-redaktør Dag Kolstad, i forlaget som den gangen het Semic - og siden har jeg ikke sett dem.

Da jeg en del uker etterpå fikk mannet meg opp til å ringe og spørre etter dem, mottok jeg en fem minutter lang verbal skyllebøtte fra redaktøren personlig. Særlig én setning gjaller fremdeles i hodet mitt: " Det er altfor mange detaljer i serien din! Jeg får vondt i huet av den!!". Jeg var knust.

Den samtalen satte da også strek for det først kapitlet av min profesjonelle tegneseriekarriere. Min telefonskrekk hadde antatt en lammende form.

Så altså, jeg nevnte at jeg godt kan fortelle dere hva dere IKKE skal gjøre.

Okei; Ikke gi opp!

Ikke la dere knekke av at én person, samme pokker hvor mye makt han har i denne lille andedammen som heter tegneserie-Norge, synes at det du lager er bredt anlagt dritt på altfor verdifullt papir.

Det er nemlig veldig mye fordommer ute og går her på berget, det finnes klaner og retninger og humormafia og åndssnobber og det som verre er. Men det er DU som sitter på fasiten. Det er din humor, eller din visjon som gjelder. Hør gjerne på kritikk, men bare av den konstruktive typen, og gjør til syvende og sist som du selv synes er best.

Mailen fra Trond på Trafo kom omtrent samtidig med at jeg strøk ut av døra på vei til Oslo Comic Expo. Jeg var invitert dit som gjest for tredje gang og sjekket inn på flott hotellrom i Vika før jeg tuslet opp til Grünerløkka der et sirkustelt var i ferd med å reise seg. Femogtjue år etter at salige KonK smatt under torva, yrer det i norsk tegneseriemiljø som aldri før. Her må det da være noen som kan fortelle meg hvordan du SKAL gjøre det!

Etablere deg som tegneserieskaper, altså.

Tilbake på slutten av åttitallet: Mens jeg satte meg sjøl på hylla for å slikke mine sår i fred, gikk nevnte Dag Kolstad fra stillingen som underbetalt Norsk Mad-redaktør til legende-status. Som selveste "Pyton-redaktøren". Levendegjort av Arild Midthun og andre som den sleskete, sultneste og griskeste redaktøren som har satt sin bein i den norske tegneseriebingen. En stor, feit gris av en mann, med cowboyhatt, solbriller og kyllingfett rennende ut av munnvikene.

Og gjennom og ut av Pytonkverna strømmet snart, som fersk farse, kremen av norske tegneserietalenter på den tida: Tore Strand Olsen, nevnte Arild Midthun, Bjørn Ousland og Tommy "Dølle Døck" Sydsæther. Og, for ikke å glemme, den yngste, men mest talentfulle av dem alle. Han som noen år senere skulle bli den norske stripekongen i egen person. Selveste Frode Øverli, skaperen av Pondus.

Disse gutta fikk alle sin fartstid i denne tvilsomme skuta, skummende over av promp, bærsj og skitne penger. For den gangen var tegneserier virkelig en gutteting, må vite.

Men altså, nåtiden: OCX 2010 - og hvem støter jeg på utafor sirkusteltet andre enn en annen, sølvgrå eminense i dagens serieverden? Jo, nemlig - Sigbjørn Stabbursvik Heller ikke han uten en viss legendestaus, som redaktør for Nemibladet, en av dagens innertiere på det kommersielle tegneseriemarkedet. Jeg drar fram Moleskinblokka, slikker meg på fingrene og napper splittpennen ned fra plassen bak øret.

Hvordan i all verden, Sigbjørn Stabbursvik, skal en sekstenåring klare å få foten innafor i norsk tegneseriebransje? Skal han måtte ikle seg bombebelte og snike seg inn i det svarte stripepalasset på Fridtjof Nansens plass (Egmontbygningen)??

Vel, det er jo alltids en mulighet, men jeg vil nå foreslå å sende inn serien først. Og husk : Send den på papir!

Jepp, men ikke originalene da, tenker jeg i mitt stille sinn og ser for meg min fjellturhistorie som ligger og støver ned i forlagets labyrintaktige krypt, dypt nede under Majorstua T-banestasjon et sted.

Og så kan du ringe etter en uke.

Her skal det sies at Sigbjørn ser veldig snill ut. Riktignok er han Nemiredaktør og må sikkert gruslegge atskillige tegneseriekarrierer hver uke, og riktignok signerer han som SS, men han ser utrolig snill ut.

Og jeg tror jaggu meg han er det også.

Bare ring, sier han. Og ring én gang til, hvis det ikke hjelper.

Det gjelder å stjele et øyeblikk når redaktøren er i godt humør, sier Sigbjørn, som er et funn for en intervjuer på jakt etter noen gode onelinere.

Og i min ville fantasi ser jeg igjen for meg Dag Kolstad i det fatale øyeblikket på midten av åttitallet, da jeg griper telefonen og slår den skjebnetunge tallkombinasjonen som fører meg til min første endestasjon som serieskaper.

Kanskje jeg bare traff på fyren i feil øyeblikk? Kanskje han hadde spist for mye levende kylling til frokost, hadde en helvetes mageknip og var på vei til det aller helligste - men fant ut at døra var stengt. Og så ringte telefonen og der var jeg?

Hva om jeg hadde ringt igjen neste uke? Hvem vet? Kanskje hadde det da hadde vært meg som satt med stripetegnerkronen på hodet og skuet utover et land, kravlende av Pond… øh… jeg mener Suppemann-fans.

Jeg kommer til meg sjøl i det en annen, ikke fullt så grå, men like fullt en eminse, stryker forbi. Jeg griper fatt i ham. Her skal det intervjues! For dette er nemlig eminensen over alle eminenser: Håkon Strand, eller Strand Comics personlig.

Strand Comics er selvfølgelig, for dem som ikke vet det, agentbyrået til Pondus og Nemi - og Rocky. Med andre ord hovedgrunnen til at vi ikke lenger kan åpne en lokalavis eller en norsk avisnettside uten å se de to hyperaktive karakterene, styggdamesjekkeren Jokke og svartmalerjenta Nemi, gjenta seg selv til de svimlende høyder.

Håkon Strand er en tynn liten, blond kar med et stort, smilende ansikt. Han ser ut som en guttunge som er på jakt etter autografen til Frode Øverli. Men, neida - den fikk han allerede i femognitti, og siden da har den gjort ham til tegneserienorges rikeste mann.

Gutter, sier jeg til dem: Er det sånn at dere to hotshots sjekker ut for eksempel Nettserier.no for å se om det er noe talent ute og går der? Det gjør vi da, svarer de. Men kanskje ikke akkurat systematisk.

Håkon sitter dessuten som regel i juryen når de store avisene og forlagene inviterer til stripekonkurranser. Eller stripe- og énruter-konkurranser, som er det siste i den sjangeren.

Javisst, sier Håkon, og med det nye bladet Rutetid, tuftet på Frode Øverlis ukentlige vitsetegning i Dagbladet, har vi et forum for énruterne også. Send inn énrutere eller oppslag, som er serier eller humor over to sider, er rådet. Vi er alltid på jakt etter nye talenter.

Ellers så gjelder det jo å holde på og holde på, ikke gi seg. Det finnes ingen snarveier. Se bare på Frode. Han gjorde masse annet før han slo igjennom med Pondus. Det er en lang vei å gå.

Ja, supplerer Sigbjørn, de som kommer seg fram, er de som ikke gir opp. Det nytter ikke å gå ned på den første nedturen du møter. Jeg skjønner, sier jeg.

I mellomtiden har en tredje fyr dukket opp. En stille kar med skjegg som minner litt om en traust tømmerhogger fra Rena. Men det er han jo ikke. I hvert fall ikke tømmerhugger. Han er derimot vinneren av fjorårets store tegneseriekonkurranse i Dagbladet. Den erfarne illustratøren Harald Kolstad hadde lenge hatt lyst til å lage en klassisk, stum tegneseriestripe, og nå bød sjansen seg. Og det ble full pott.

Det kommer inn ca. 200 bidrag til hver konkurranse, sier Håkon Strand. Og det er heller ikke de samme som sender inn til flere konkurranser.

Jeg skjønner at det er mange om beinet der ute. Men hva er det som egentlig er beinet her? Harald Kolstad fikk sjansen til å få serien sin på trykk i Dagbladet - og Nemi.

Det er altså på en måte jobben som er premien. Mye jobb. Harald Kolstad jobber lenge med hver stripe. Han tegner ikke for hånd, men ved hjelp av dataprogrammet Illustrator. Det går for sakte når man skal ha en på trykk hver dag. Da skulle du gjerne klart mer enn én stripe om dagen. Men jeg jobber med saken, sier han.

Den største premien for meg var likevel den sjøltilliten det ga, utdyper han. Å vinne en slik konkurranse gir deg troen på at det er noen som liker arbeidet ditt. Jeg oppfordrer alle til å være med i konkurranser, sier han.

Selvsagt gjør han det. Han vant jo hele greia.

I paneldiskusjonen om stripeserier sier Henry Bronken at stripeserier for ham kanskje var et engangsforsøk. Han liker best å jobbe i énsidersformatet.

Men akkurat nå har han laget et nytt seriehefte, med én lang historie, utgitt på Jippi forlag. Jippi gir ut solohefter og bøker med mange forskjellige tegnere, og ikke minst så gir de ut antologien Forresten, stort sett to ganger i året. I det siste har debatten rast på serienetts sider, og det har stort sett dreid seg om Forresten- tegnernes tegneferdigheter.

Men Jippi har vært en lekeplass og en utviklingsmulighet for utrolig mange norske tegneserieskapere. Behøver jeg å nevne Jason - alias John Arne Sæterøy. Et vittig hode sa om Jason at han er den i Norge som er mest verdensberømt uten at noen aner hvem han er. Det kan det kanskje være noe i, men for folk som har litt peiling på serier som er en tanke utenfor mainstreamen, så er altså Jason der oppe blant de aller største.

Det er lenge siden han bodde i Norge, og betror han meg litt seinere på kvelden, det største problemet hans for tida er at han ikke har tid til å tekste seriene sine selv, nå når de kommer ut på så mange språk. Det må digitale fonter til, og det er ikke alltid det beste for estetikken.

Jason slo igjennom på verdensbasis først og fremst fordi han lager knakende gode serier som ikke ligner på noe annet man har sett. Men, det var også en annen, litt mer triviell grunn til at det virkelig tok av.

Seriene han lagde på denne tiden inneholdt nemlig ikke tekst. Jason dro på store festivaler og viste fram bøkene og heftene sine, og selv om de var trykket i Norge, var de likevel fullt ut leselige for både franskmenn, belgiere og amerikanere.

I tillegg var de en "liten" forleggers våte drøm. Her kunne man samprodusere over en lav sko, og ikke minst over landegrenser og språkbarrierer. Og vips, så var Sæterøy fra Molde spredd utover hele den tegneserieslukende, vestlige verden.

Men Jason har også vunnet Dagbladets tegneseriekonkurranse en gang i tiden, bare så det er sagt.

En annen tegner med lang fartstid har dukket opp. Det er den særs hyggelige Bjørn Ousland, kjent både fra Pyton-tida, med fyllerør- serien "Helliter'n og Halvliter'n", men ikke minst som tegneren av den historiske serien "Solruns saga", samt flere Jippi-utgivelser basert på norske folkeeventyr. De siste åra har han likevel drevet fint lite med tegneserier. Han har rykket et par hakk oppover på den kunstneriske rangstigen og blitt en av våre mest anerkjente illustratører, og ikke minst; forfatter av egne bøker.

Bjørn er en av de få serieskaperne her i landet som har papir på at han vet hva han driver med. Han er utdannet tegneserietegner, ved den berømte Joe Kubert School i USA.

Hva lærte du der som du har hatt nytte av siden? spør jeg.

Utdannelsen har gitt meg mye, mener Bjørn. Ikke minst lærer man seg arbeidsdisiplin. Du blir også tvunget til å prøve ut nye ting. Både teknikker og stiler. Du blir en mer allsidig tegner. Vi fikk oppgaver som kunne gå ut på å lage en serie på to sider i en spesiell teknikk. For eksempel at vi brukte kullstift, malte serien eller brukte forskjellige raster.

Han understreker også viktigheten av å få tingene sine ut, få dem på trykk. Det er både lærerikt og inspirerende. Og på denne måten får du også kontakter, og etterhvert et nettverk. Og du blir lagt merke til.

Jeg takker alle for intervjuet og beveger meg videre mot teltene der de forskjellige forlagene og tegnerene har sine stands. Og det slår meg at det er her man bør være hvis man vil bli kjent, både i - og med - tegneseriebransjen. Her har alle de små forlagene egne stands. Det er Jippi, No Comprendo, Dongery og mange andre. Og tegnerne fra Glömp, den finske antologien, som er offisielle gjester ved festivalen

I tillegg er det flere unge serieskapere her med egne stands - og egenproduserte utgivelser. Sissel M. Fjære for eksempel, med kunstnernavnet Simafi. Hun utgir serien Carmonbozia på eget forlag. Ingeborg Henriksen selger også egne serier, samt egenproduserte kaker, til et begeistret festivalpublikum.

I sola, på gresset utafor sirkusteltet møter jeg også Lene Ask. Hun kom som et friskt pust inn i den norske serieverdenen for noen få år siden, med den selvbiografiske boka "Hitler, Jesus og farfar". I år er hun på banen igjen med utgivelsen "Da jeg reddet verden". Også med henne selv i hovedrollen, men denne gangen på oppdrag fra Norad i Tanzania.

Hvordan gikk du egentlig fram for å få gitt ut den første boka dine, Lene?

Jeg kjente en som kjente en som kjente en som var redaktør i et tegneserieforlag, så jeg googla han og sendte en mail der jeg spurte om jeg kunne vise tegneserien min. Jeg pleier egentlig ikke å våge å gjøre slikt, men Erik Falk som er redaktør i Jippi og har gitt ut de to bøkene mine, viste seg heldigvis å være både snill og interessert i tegneserien min.

Du er jo egentlig utdannet kunstfotograf, og har arbeidet som det før. Er det noen stor forskjell på det å etablere seg som kunstfotograf og som tegneserieskaper?

Ikke så veldig stor forskjell egentlig. Ingen av "yrkene" har noen stilling man kan søke på når man er ferdig utdannet. Du må selv skape din egen plass i miljøet og det kan være ganske overveldende. Jeg trodde aldri jeg skulle klare det, fordi alle sa til meg at man måtte ha spisse albuer, og mine albuer er ganske runde og dvaske. Men jeg er ganske sta, og det tror jeg hjelper. 

Og, hvis jeg skal gi noen råd til unge serietegnere: Hvis du virkelig ønsker å jobbe med tegneserier, så ta dette ønsket på alvor. Det kan bli litt stress økonomisk, for det er få tegneserieskapere som klarer å leve av å tegne, men min erfaring er at det finnes mange morsomme oppdrag og jobber man kan gjøre ved siden av, for å tjene penger.

Og ikke legg så stor vekt på å finne ditt eget utrykk, det kommer frem uansett. Bruk heller den første tiden til å eksperimentere i måten å fortelle på, forskjellige tegneteknikker, dramaturgi  osv. Det er en hel tegneserieverden der ute som du kan utforske, nyt det! 

Jeg fortsetter stafetten mellom standsene. Inne i et av teltene troner bergenstegneren Kim Holm bak et bord med egenutgitte serier.

Men Kim har jo også vært på stort forlag. For noen år siden kom albumet "Dette er et ran!" ut på Egmont. Han er dessuten kjent for diverse korte serier og illustrasjoner i Nemi.

Hva er forskjellen på stort forlag og det å utgi seg selv?

Å gi ut serier selv er kanskje noe av det viktigste man kan gjøre. Man får erfaringer som man ellers er spart for, men som er viktige. Man må tenke på alt selv, fra idè til produksjon, design, presentasjon, trykk, markedsføring, og distribusjon. Alt sammen hjelper deg til å bli en bedre serieskaper. Og ikke minst, du viser framtidige arbeidsgivere at du hungrer etter å skape serier og at du er produktiv. Det kan være vondt og slitsomt, og du blir ikke rik på det, men etter noen år på forlag må jeg innrømme at det føles mye bedre å gi ut selv.

Men hvordan klarte du å få gitt ut et helt seriealbum på et stort forlag som Egmont?

Den eneste oppskriften jeg kan komme på er å bli kjempeflink. For å bli det, må du først og fremst ha et åpent sinn. Når du ser en tegneserie eller et kunstverk som andre synes er bra, og du selv synes suger - ikke stå på at du har rett. Sett deg heller ned og lær deg å forstå hva som er bra med det, og lær å gjøre det på din egen måte, slik at det blir bra for deg.

Men hvis jeg skal komme med råd: Lær deg å gjøre alle deler av prosessen selv, for ingen andre kommer til å gjøre det for deg. Eller så godt som deg. Og lær deg å selge deg selv og idèene dine. Men ikke for godt, for da blir du en klyse. Forlagene og forretningsmodellene som er i dag, kommer ikke nødvendigvis til å bestå i morgen. Lær deg å gjøre alt selv, å søk ut andre likesinnede å dele erfaringer med.

Vær dessuten ydmyk når noen ikke ser det du ser i det du lager. Du kommer sikkert til å ta 1000 gale valg, lage 10 000 dårlige tegninger - og millioner av tabber. Men etter alle tabbene og alle de stygge tegningene, kan du oppleve å lage noe du virkelig kan stå for. Noe som gir andre en opplevelse som bare du kan gi dem. 

Nå kommer min egen redaktør på Egmont svinsende inn og griper tak i meg. Vi roer ned noen minutter utenfor seriesirkuset, på en uterestaurant et stykke lenger opp på Grünerløkka. Iselin Røsjø Evensen er nå redaktør i et av de nyeste tilskuddene til den delen av seriefloraen som er tuftet på kjente stripeserier. Nemlig Lars Lauviks Eon. Men hun er også kvinnen bak Egmonts storsatsing på serier mellom stive permer; bokklubben Serieverket. Gjennom Serieverket har diverse eldre, så vel som nye klassikere, kommet i flott bokhylleversjon for dem som har råd til det. Men du får dem også til låns en stakket stund ved å ta en tur innom ditt nærmeste bibliotek.

Sjekk hvilke blader som utgir sånne serier som du er interessert i selv, råder Iselin. Adressene finner du i kolofonene. Kolofonen er den kladasen med tekst som gjerne står nederst på tredje side, for eksempel. Med navn på redaktør, og så videre. Epostadressen du finner der går rett til redaktøren. Og husk: Send bare ferdige ting. Ikke skisser og synopsis. Vi må vite at du klarer å gjøre noe ferdig. Og ja, følg gjerne opp med flere eposter. Og ring oss. Vi biter ikke.

En ung, kjekk og glattraket mann med en bok under armen kommer og joiner oss. Det er Håvard S. Johansen og boka er den flotte debutsamlingen hans; "stop.rec.ffwd".

Eller - stopp! La meg spole tilbake litt. Egentlig debuterte han jo med å være medforfatter på science fiction-tegneserieboka Anunaki, tegnet av John S. Jamtli, som kom i fjor. Men denne gangen har han tegnet selv. Og skrevet omtrent halvparten. Og for noen tegninger!

Hvor har du lært å tegne sånn, Håvard?

Jeg har, i likhet med Bjørn Ousland studert ved Joe Kubert School. Utdannelsen har betydd veldig, veldig mye for meg. Jeg tror ikke jeg hadde klart å gjøre det jeg gjør i dag på den måten om det ikke hadde vært for utdannelsen. Jeg er en stor tilhenger av utdannelse innen

kunstfag.

Du lærer deg å analysere arbeidet selv, og også la andre gjøre det, uten å ta all tilbakemelding som personkritikk. Da blir det mye lettere å se på din egen tegning og si at "Ja, det er fint, men den armen ser dårlig ut", eller "Den koppen er skeiv", eller "Jeg skulle ha tegnet det fra en annen vinkel".

Å tegne tegneserier er egentlig den siste disiplinen som påkaller at vi må kunne tegne alt. Mange tegner bare det de liker, og det blir helt feil. Du skal kunne tegne alt, uten unntak. Bare da kan du skrive historier uten å bry deg om hva du kan eller ikke kan. På den måten får historien ta fokuset, og det er den som er det viktige. Det er ting som perspektiv, anatomi, farge, alle disse tingene som er viktige for å kunne lage tegneserier.

Kanskje finner du en stil eller får til noe uten utdannelse, men mest sannsynlig er det ikke like bra. Å lære seg håndverket vil aldri gjøre deg dårligere. Det gjør at du vil stå sterkere på å kunne velge idéene dine.

Men du har jo også vært gjennom prosessen med å gi ut ting sjøl, med den tegnerdrevne antologien Pokus. Lærte du noe av det også?

Javisst. Vi lærte oss alt det praktiske rundt det å lage en liten fanzine. Og vi fikk sett tingene våre på trykk. En tegneserie er egentlig ikke ferdig før den er trykt, mener jeg. Gir du ut en fanzine sammen med andre, får du også den erfaringen det er å se serien din i interaksjon med andre små historier. I det store og det hele er det slitsomt, og om man skal gjøre en ordentlig stor greie ut av det, blir det mye jobb ved siden av.

Jeg ville ikke akkurat anbefale det som en levevei, men om ingen vil gi ut tingene våre, så må vi jo gjøre det selv.

Hvordan fikk du så gi ut bok på det store forlaget Egmont, i bokklubben Serieverket.

Du må ha struktur, og du må ha bevist at du takler korte historier først. Personlig har jeg ennå ikke laget en tegneserieroman, bare forholdt meg til samlede noveller, men det kommer. Poenget er at korte historier tvinger oss til å tenke tydeligere igjennom hvor vi vil med det vi lager. En kort historie må ha en klar retning, noe en lang historie også må ha, men der kan vi tillate oss å være litt vagere, og la teksturer og bihistorier fylle ut.

Neil Gaiman har sagt at det å skrive en historie er som å reise: Vi bestemmer at vi skal reise fra New York til Los Angeles, og på veien må vi innom Memphis, Dallas, El Paso og Las Vegas. Så lenge vi kommer oss innom disse stedene, kan vi ta mange omveier og sidespor, men på et eller annet punkt må vi innom disse stedene. Dette beskriver godt en lang historie, mens en kort historie ikke tillater noen omveier eller sidespor. Så først må vi lage korte historier, deretter kan vi lage lange.

Å lage en bok er dessuten et enormt arbeid som vi må ta det meste av ansvaret for selv. Jeg tror en av grunnene til at du og jeg får gi ut bøker på Egmont er fordi vi krever veldig lite av redaksjonell input - vi er ganske selvgående og jobber hardt. Det er viktig. Så for å komme dit må vi bli flinke, vi må lære oss håndverket så redaktøren vet at vi kan det.

Vi skåler for det alle tre, og jeg ber Håvard runde av artikkelen min med et godt råd til alle dere unge og håpefulle på Trafo.

Ta en ordentlig bestemmelse for at det er dette du vil drive med. Men husk at mest sannsynlig må du ta valget igjen og igjen, for det vil ta mange mange år før du er skikkelig flink. Derfor handler det om å stå opp hver dag og jobbe med det, lage noe ferdig, få det kritisert, og lage noe nytt. Så kan du ta utdannelse. Jeg anbefaler en kunstutdannelse i bånn hvor du lærer å analysere, og så anbefaler jeg å sjekke ut skoler i utlandet: Frankrike eller USA.

Tegn masse kroki, og tegn livet, ikke tegneserielivet. Ikke bry deg så mye om å kopiere andre tegnere, sett deg ute og tegn folk på kafé, eller på gata. Man lærer seg å observere, noe som er inspirasjonskilde nr 1. Og husk at det er alltid to ting vi må jobbe med: Arbeidet vårt, og personligheten vår. Ingen vil gi jobb til noen som ikke kan forholde seg til andre mennesker, eller forklare hva de holder på med. Så dette går hånd i hånd.

Og husk også at mest sannsynlig vil det være en tung og lang trapp å bestige, men når du kommer til toppen, så får du overblikk. Jeg må innrømme at jeg syntes det var gøy å lage tegneserier da jeg var fjorten, og jeg synes det nå, men de årene i mellom hvor jeg bare har forsøkt uten å få det ordentlig til, de kunne være skikkelig kjipe …

Men for all del; Lykke til!

Hjemme igjen fra en vellykket festival har jeg redigert artikkelen min. Jeg runder av med Håvard S. Johansens ord, og skal til å sette punktum da en mail tikker inn. Den er fra ingen ringere enn Tormod Løkling, redaktøren i Norges mestselgende tegneserieblad, Pondus. Også kjent som tegneseriefiguren Løkring i stripeserien med samme navn.

Kan vi trykke en tisiders serie av deg i Pondus? er spørsmålet. Yes! Mailer jeg tilbake. Så klart!

Og det føles som jeg endelig har klart det. Etter tredve års jobbing og knoting, ikke noe utdannelse å snakke om, ti lavbudsjetts hefteutgivelser og fire tjukke bøker, har jeg endelig fått foten i dørsprekken. Og en plass helt nederst, ved kongens bord. Og det uten å ta en eneste telefon! Det går altså an å gjøre det på denne måten også.

Men jeg vet ikke om jeg vil anbefale det …

Tor Erling Naas - alias Tor Ærlig - Sandøya, 11. juni 2010.

Blader og forlag du kan sende inn serier til - helst på papir:

Jippi forlag

Forresten

Egmont Serieforlaget

Nemi
Eon
Pondus
Rutetid (Énrutere og oppslag)

Schibsted forlag

Kollektivet
M-bladet

(Postadresse står i kolofonen, som regel i begynnelsen av i bladet.)

Steder der du kan legge ut seriene dine:

Trafo.no

Nettserier.no

Deviantart.com

Tegneserieutdanning

Bjerkely Folkehøgskole - Tegneserielinja

Ringebu Folkehøgskole - Strek og striper

Sverige: Serieskolan i Malmö

Sverige: Serie- och bildberättarprogrammet ved Högskolan I Jävle

Frankrike: L'Iconograf

Belgia: Esa Saint Luc

USA: Joe Kubert School og Cartoon and Graphic Art

Tegneseriekurs.no: Tore Strand Olsen og andre kursholdere i Norge

Italia: Romas tegneseriekole

Japan: Mangaskole

Annet:

Serieteket i Oslo

Tegneloftet i Bergen

Serienett

OCX

Raptus

USA: Small Press Expo

Danmark: Rackham

Tegningene er hentet fra serien "Et ærlig arbeid" som bl.a. står på trykk i

samleboka "Jeg, Tor Ærlig", som kom ut på Egmont Serieforlaget denne våren. De er omarbeidet og fargelagt for denne artikkelen, og publiseres etter avtale med tegneren.