Juni er måneden for eksamener og skoleavslutninger, måneden hvor det tunge arbeidet skal gjøres ferdig og veien til sommeren, med sin frihet og alle sine muligheter, endelig står åpen. Det er en måned for kontraster, og det synes jeg har blitt gjenspeilet i Arena de siste ukene. Fotografier og malerier i sterke farger og svart-hvitt, tekster som uttrykker både sorg og glede. En følelse av kraftig regn og sol.

Månedens talent for juni 2012 er Kristine Oseth Gustavsen, alias nattfall, med den storslåtte kortteksten «Alfa omega»

Teksten tar utgangspunkt i teleskopet, et instrument som åpner for vide perspektiver både gjennom det man kan se, og i de tankene som følger med. Et «vi» – som kan stå for et kjærestepar, eller like godt hele menneskeheten – uttrykker en lengsel etter en alternativ måte å tenke på: «Vi skulle hatt et teleskop; lest stjernetåker, galakser og svarte hull istedenfor bokstaver». En mulig tolkning av dette er at fortelleren, heller enn rent fysisk å forflytte seg til et fjernt sted, ønsker å tre ut av de rasjonelle tankemåtene som preger hverdagen (å lese bokstaver), og åpne opp for de store perspektivene, som ofte blir glemt i all logikken og logistikken. Et interessant poeng er nemlig at det ikke ytres noe ønske om faktisk å bosette seg på en fjern måne eller å sveve i rommet – det er evnen til å fantasere om dette som er det viktige. Slik blir teleskopet først og fremst et bilde på det å flytte blikket, kanskje for å finne tilbake til noen av de grenseløse, fantastiske innfallene man kunne få som barn (haike med en komet hjem). Tanken på å kunne forstå universet – lese det som en bok – har fengslet mennesket til alle tider. Gjennom oppdagelsen av Higgs-bosonet nylig har temaet fått fornyet aktualitet. Bosonet skal være uten masse, men er likevel viktig for å forstå hvordan universet er blitt til. Slik kan man si at det illustrerer noe av det samme som teksten til Gustavsen: Når man nærmer seg ytterpunktene for fysikkens grenser, glir de aller største og de aller minste perspektivene over i hverandre. Det lille blir så lite at det føles stort, og omvendt. Tekstens vendepunkt, bokstavelig talt, skjer midtveis, idet teleskopet snus fra å peke utover i rommet til å se innover i mennesket. Molekylene og atomene sammenlignes på elegant vis med galaksene og planetene, og den svimlende reisen inn mot kvarkene gjør at man mister grepet om tid og rom og bare flyter med. «Alfa omega» er en tekst som i seg selv understreker sitt eget poeng: Selv om den er liten, inneholder den uendelig mye, og følelsen jeg får når jeg leser den er kanskje ikke så langt unna den følelsen Gustavsen beskriver i starten, av å lese stjernetåker og galakser som bokstaver. Man leser med teleskop. Ikke overraskende har forfatteren Kristian Hæggernes allerede uttrykt sin begeistring for teksten i kommentarfeltet, og jeg ser at også Tor Ulven har blitt nevnt i forbindelse med en av de andre tekstene Gustavsen har lagt ut. Det er et stort og velfortjent kompliment som jeg gjerne gjentar her. Gratulerer så mye!

Rune F. Hjemås