Kommentarer

1. 
   1 mtte 2 år, 6 måneder siden

   Hei igjen, ja nå har det blitt lenger, og det synes jeg som sagt at teksten fortjener! Hun er enda mer ømfintlig for lys enn før, og blir enda tydeligere for meg. Enda hvitere. Den blinde mannens paradoksale hvithet også. De opprinnelige delene av teksten har tjent på denne nye runden som du tok. Det er likevel mer du kan gjøre, tenker jeg, hvis du vil. Jeg tar det kronologisk:

   Begynnelsen. Jeg liker begynnelsen din kjempegodt. Jeg synes fortsatt at denne jenta er verdt å lese om, og mest altså fordi hun har heltinne-potensial fordi hun er handlekraftig. Men også derfor undrer jeg meg over at hun ikke handler mer etter møtet med mannen. Hvorfor reagerer hun ikke enda sterkere når han legger handa på låret hennes?

   Ankomst til treet. Jeg synes at du skal det samme nivået/ samme form av verbet hele tiden. Du begynner med presens. Det skaper driv i fortellinga. Men så bytter du til "ville synes":

   En fugl høyt oppe på en kvist ville nok synes det var et merkelig syn, den unge kvinnen med det lange, krittvite håret, alene på en benk. Sorgtunge øyne, stirrende. I en hel evighet.

   Et menneske, derimot, hadde sett noe helt normalt. Han eller hun ville forstått. De ville allikevel ikke gått bort til henne, forsøkt å trøste. Ingen kunne bebreide dem for det, en sørgende jente raket vel ingen

   Dette er mitt litt radikale forslag: Kan du skrive dette om til presens også? Sånn at fuglen faktisk ser og synes, og ikke bare "ville ha sett"?

   Og dialogen...: Den er interessant. Jeg liker altså kontrasten mellom de to samtalepartnerne. va de sier. Kanskje er det så enkelt som presentasjonen. Kanskje hadde det vært lettere tilgjengelig hvis du brukte sitatstrek heller enn hermetegn. Eller kanskje til og med spørsmål - og svar-oppsett, som jo er en måte som er veldig skjært itl beinet. Men dette er jo en smakssak, og dessuten bare pirk.

   Slutten. Nydelig. La stå!

   Beste hilsen Mette

2. 
   2 naitzel 2 år, 6 måneder siden

   Takk for all hjelp! Men denne versjonen er den samme som jeg sendte inn til mentor. Jeg har ikke lagt ut den der jeg gjorde endringer.

3. 
   3 mtte 2 år, 6 måneder siden

   Ok, Naitzel, jeg er ute av hulen, har lest den nye utgaven av novellen noen ganger, og svarer her, heller enn på e-post, fordi jeg sannsynligvis kommer til å referere til den gamle utgaven av teksten.

   Det har skjedd ting med teksten siden sist, men ikke så veldig store ting, har det? Teksten er fortsatt først og fremst om "henne" og hennes prosjekter. Hun har fotsatt to prosjekter: Å forlate huset fordi hun får nok, og "teste om tiden leger alle sår". Det er store, viktige ting du skriver om, nå som i forrige versjon. Og siden sist har jeg tenkt at du faktisk skriver deg litt inn i tradisjon av Tarjei Vesaas eller Kjell Askildsen på den måten at universet ditt er lukket både geografisk og karaktermessig. Du har få men symboltunge rekvisitter; fuglen, treet, konglen, som du, heldigvis, gjentar. Det er også Askildsen flink til. Askildsen, som Vesaas, bruker midlertid færre metaforer. Du bruker flere bilder, som "ferdig servert på sølvbrett", "som lyn fra klar himmel" og besjeling som at "tiden leger sår". Jeg synes at du skal ta en runde og spørre deg hvorfor du bruker de rundene. Men det er bare pirk. Nå tilbake til de store linjene:

   I forrige tilbakemelding skrev jeg om dialogen. Den har blitt mye bedre å "være i". Jeg merker at jeg har mye mer tålmodighet med den, uten at jeg helt kan peke på hva det er. Den er mer luftig, på et vis.

   I begge de to forrige rundene rådet jeg deg til å bruke presens mer. Jeg må være ærlig og si at jeg ikke ser en påfallend endring i den retningen. Men jeg ser også at jeg ikke lenger reagerer på den måten som jeg gjorde, da jeg tenkte "dette vil jeg gjerne se realisert heller enn som et hypotetisk potensiale". Bare en gang reagerer jeg sånn i denne versjonen: Når du skriver "Hadde han vært en del av en folkemengde, hadde han vært usynlig". Da tenkte jeg igjen at jeg gjerne ville se han som en del av folkemengden først, eller, jeg mener ikke se han, for så å se effekten etterpå, når han blir nesten skinnende synlig der under treet.

   Men, som jeg har sagt mange ganger før, så må du ta disse tilbakemeldingene ettersom du synes at de passer ditt prosjekt eller ikke. Det kan være at det ikke skal åpne opp for "folkemengde" eller resten av verden. Kanskje skal du fortsette å holde dette universet ditt så lukket? Det er opp til deg.

   Og til slutt må jeg bare få lov til å peke på noen utrolig fine ting ved teksten din som enten overrasket meg eller på andre måter stimulerte meg og vekket meg:

   Brått klemte han sammen hånden til en knyttneve. Konglen ble krystet og bare støv igjen av den falt ned på bakken og blåste bort.

   Lange, tykke arr dekket den hvite huden, akkurat som de gamle trærne i parken.

   Bare spør igjen hvis du ikke skjønner hvor jeg vil, er uenig, eller kan få annen hjelp av meg!

   Mette