Kommentarer

1. 
   1 aliceoff 1 år, 5 måneder siden

   " jeg sier at vi er plastelina, i henda på noen unger i barnehagen oppi gata der. vi forandres. vi er lett å forme. det er nå vi formes."

   Dette var fint å lese klokka 01:54 på natta. Jeg liker veldig godt måten du brukere ordene på, kort og i en ganske uformell tone, just the way I like it. Dog noe usikker på slutten, synes ikke det er "nok" (på en måte). Men jeg liker dette, og igjen, jeg synes du skriver veldig bra!

2. 
   2 iselinpg 1 år, 5 måneder siden

   Tittelen er ikke en favoritt, den prøver litt for hardt å oppsummere situasjonen/karakterene, tror det hadde vært bedre med noe enklere. Eventuelt bare “skrekkfilmcrew”. Stusser også litt over “jeg går ut på togskinnene og kjører bort fra deg” ?

   Liker derimot godt: “du liksom skjeler for at du skal kunne se på meg så nærme som mulig før jeg går (…) bort fra deg.” Det er et godt detaljert bilde som sier mye, og det er slike detaljer som gjør det interessant å lese, – ta til seg budskapet til forfatteren. Og det gir teksten særpreg, det får meg til å huske teksten din.

   “sangen jeg hører på kan du ikke høre. tida går, sier du” på den annen side, er både litt brukt og overforklarende, synes jeg.

   “jeg sier at vi er plastelina, i henda på noen unger i barnehagen oppi gata der. vi forandres. vi er lett å forme. det er nå vi formes. (…) på
den
tida
 kunne
vi
le
av alt. i morgen kan vi ikke le lengre.” – liker hvordan du her spiller på overgangen fra ung til … – med å bruke barns plastelina og forming av dette, før – til – nå – til etter formingen, etter å ha blitt eltet av andres hender, livet. Og jeg liker slutten, hvordan den munner ut i noe som er tapt/føles tapt.

3. 
   3 lyslinjene 1 år, 5 måneder siden

   Alice off: Takk for fine ord, jeg er treig til å svare. Beklager. Skal tenke mer på slutten.

   Iselin: Takk. Har endret litt på teksten nå. Er enig med togskinnesetningen, syns den var rar og har fjerna den nå. (: