Kommentarer

1. 
   1 pettersolberg 2 år, 8 måneder siden

   Jeg synes dette er en fin liten historie om en tilværelse i ensomhet og isolasjon. Den har flere gode observasjoner og formuleringer. Jeg synes den er litt for kort i forhold til innholdet, og jeg tror du med fordel kan unne deg litt mer plass framfor å haste framover.

   Det ser ut til at du har funnet en kjerne i fortellinga, en ensomhet og sårbarhet som du kretser rundt. Det er fint, men jeg tror det kan være et problem at denne personen murer seg inne i denne leiligheten fordi det blir noe passivt og ufarlig ved denne observatørrollen (noe jeg også påpekte i Meteorologi-teksten). Det er også noe man har lest før, om intelligente enstøinger som bygger seg en vegg av bokhyller og kunnskap mellom seg og resten av verden. Jeg tror en måte å løse dette problemet er å tvinge ham ut av leiligheten hvor det er trygt. I stedet for å fortelle at han hilser på denne mannen i butikken kan du kanskje sette fortelleren midt oppe i det. Å fortelle om en situasjon, et bestemt butikkbesøk hvor ting ikke gikk som det pleier. Et unntak som bekrefter regelen. Et møte som bekrefter ensomheten.

   Denne karakteren bruker fornuft til å dekke over disse irrasjonelle følelsene, denne angsten og uroen. Kan du finne flere motsetninger? Kanskje er han ikke redd for ’alle andre’ men bare en bestemt ’type’ mennesker. Hva tenker du om det?

   På slutten av teksten skjer det noe fint: Desperasjonen og kløneriet fører til at han møter et annet menneske. Faktisk en kvinne. Og hun er ikke bare en kvinne, hun er rett ut nydelig i hans øyne. Det jeg synes er fint med denne situasjonen, er at han gjør noe man ikke forventa. Han har bokstavlig talt blitt kasta ut i en tilfeldig situasjon, og så er han i tillegg så spontan at han sier ”Jammen, jammen du er jo nydelig”. Det er noe nydelig med den replikken og lyden av vekkeruret i bakgrunnen. Situasjonen har en humor og et alvor. Men jeg tror det blir for enkelt at teksten stopper der. Kanskje er det heller en begynnelse, et skifte?

   Det er selvsagt fort gjort å gjøre assosiasjoner til Jack Nickolson’s Melvin Udall i Livets Lyse Side, Ambjørnsens Elling eller Kjell Askildsens glasskjøre skikkelser. Noe disse tre eksemplene har til felles er at de setter bevegelse opp mot stillstand. Bevegelsen tydeliggjør stillstanden og omvendt. Jeg tror det er viktig. Eksistensiell stillstand kan like godt uttrykkes ved at en mann spaserer nedover en gate hvor alle husene er like store og tomme og alt ser likt ut som at en person sitter hjemme i lenestolen og glaner i veggen.

   Til slutt tar jeg en rask gjennomgang av noen enkeltsetninger:

   ”Med disse bøkene har han skodd kunnskapen sin nok til å lande på beina i hvilken som helst diskusjon, men han er aldri i en, for han kjenner ingen andre enn seg selv.” – fint og sårt. Men jeg tror du kan kutte den siste poengteringa, det at han er ensom kommer fram andre steder i teksten.

   ”Han pleier å trykke siden av ansiktet [kinnet?] mot ruten, (han liker det). Den varme huden mot den kalde glasshinnen, måten lyden fra håndflatene vibrerer langs glasset, og inn i øret hans når han drar dem nedover den glatte flaten. (Så stopper han), snur litt på hodet og puster ut med nesen så det kommer dugg på ruten, bare for å se om han lever. (For det føles ikke slik.)” – dette er fint, men igjen pass på poengteringen – se parentesene

   ”Årevis med frykt og skuffelse har gjort at han til slutt valgte å gjemme seg i bøkene bare for å slippe og [å] tenke.” – her forklarer du leseren situasjonen. Forsøk heller å vise det. Kan han for eksempel ta opp en bok og lese et sitat som han kjenner seg igjen i? Pass på å etablere denne skuffelsen og bitterheten i noe konkret i stedet for å fortelle leseren at ’sånn er det han har det’.

   ”[...] speide (lengtende) ut på de uoppnåelige, ubarmhjertige, uforståelige” – fint, skaper en fin rytme (jeg ville kanskje plassert ”uoppnåelige” helt bakerst for lydens del og også fordi det virker som om det er der tyngdepunktet i skuffelsen ligger)

   ”Han setter fra seg vekkeruret og går inn på kjøkkenet (for å lage seg en kopp te). Han fyller den gamle kjelen med vann og setter den på kokeplaten. Så vender han blikket ned i (den lokkløse) kjelen og venter på at det skal begynne å koke (dette vet han alt om).” – Jeg synes hele avsnittet med vannkokingen, faktabiten og tankene om reinkarnasjon er fint. Jeg tror faktabiten kan bygges mer inn i teksten - kanskje tenker han det mer gradvis – for å unngå at det blir oppramsende. ”Dette kan han alt om” bidrar til å sette dette utenfor teksten fordi det høres litt ut som et forsøk for å rettferdiggjøre at du drar fakta inn i teksten.

   ”men i livet hans er det lite varme og hente” – dette blir litt for enkelt og kraftløst, la heller avsnittet få slutte med ”en avslutning han kunne tenkt seg selv”.

   I avsnittet hvor han bryter sammen fordi vekkeruret har stoppet opp tenker jeg at du kanskje tillegger vekkeruret for mye viktighet, at det blir litt konstruert. Samtidig liker jeg hvordan han begynner å telle inni seg når uret stopper opp, som en slags øvelse. Kanskje kan vekkeruret blir viktig uten at du trenger hele sammenbruddet, hetetoktene og kvalmen til å forsvare det?

   ”[...] og skriker ut et kraftig, sårt nei som fyller hele rommet.” - "formuleringer som ”kraftig, sårt nei” skapen en slags effekt av sakte film fordi adjektivene skyver nei-et lenger ut i setninga. Dette kan selvsagt brukes på en effektiv måte andre steder, men her føler jeg den kommer litt i veien for den rene, desperate reaksjonen. Jeg synes også en formulering som ”fyller hele rommet” blir litt unødvendig og kan byttes ut med noe enklere – ”nei, roper han” f.eks

   ”Fortvilet begynner han å rive bøker ut av hyllene mens han ynker seg. Han roper, skriker og stønner mens bøkene flyr rundt ham, rommet spinner, svetten dekker ansiktet hans, og Bjørneboe forlater hånden hans og treffer en lampe på andre siden av rommet så den knuser. Er dette alt?! Er dette livet mitt?! Adrenalinet fyller ham [...]” – her blir det veldig mye roping og stønning og støy, og resultatet er at det blir mer rotete enn det blir dramatisk. ”Han går bort til bokhyllene og river...” hadde kanskje fått litt fart i avsnittet. Jeg føler også Bjørneboe-referansen blir litt tatt ut av ingenting, selv om det er en ’tilfeldig’ bok blir en slik referanse tillagt viktighet i en tekst. Hvis det skal være konkret, kan det kanskje være et leksikon som slynges inn i lampa på andre siden av rommet? ”Adrenalinet fyller ham” blir litt unødvendig her, synes jeg, ettersom han allerede har vært i fyr og flamme en stund.

   Jeg synes dette er et spennende prosjekt og kanskje begynnelsen på en litt lengre tekst? Du kan gjerne dra noen av tankerekkene og noen av situasjonene ut litt.

   Lykke til videre!

2. 
   2 bones 2 år, 8 måneder siden

   Takk for at du tok en titt. Ble veldig mye å lese her nå, så jeg får nesten komme tilbake til. Men tusen hjertelig