Kommentarer

1. 
   1 alva_hognestad 2 år, 2 måneder siden

   Første kommentar her, så bær med meg.

   Det er en fryd å lese, fordi (og dette rødmer jeg av) jeg kjenner meg farlig godt igjen. Jeg synes du får denne følelsen så godt fram med bildene du bruker, som hjertet i fotspor og partikler fra håret ned i lungene. Gliser og rødmer om hverandre her jeg sitter.

   Skulle noe pirkes på, var det da/når opplegget. "Da hun kom til byen" eller "Når hun kommer til byen" ville jeg skrevet ut i fra mitt syn på grammatikk.

   Men annet enn det ble jeg i skikkelig godt humør av dette diktet, faktisk, tross en ganske tragisk situasjon. Kanskje var det bare at det var en flott introduksjon til Trafo! Jeg kommer DEFINITIVT å lese dette igjen.

   Takk for at du delte! :D

2. 
   2 bradgreenmail 2 år, 2 måneder siden

   Hei,

   jeg liker diktet godt.

   Jeg forstår ikke helt dette med at jeg-et glemmer hjertet sitt i fotsporene hennes, også synes jeg at gjentagelsen i andre strofe ikke er nødvendig. Skiftet til presens i nest siste verselinje fungerer godt og gir inntrykk av noe avsluttet som likevel henger igjen, og kanskje er det også det diktet forsøker å si; forsøket på konkretisere kjærligheten, å forstå eller omfavne den i gjenkjennelige former.

   Kan jo trekke frem Metope av Olaf Bull: "Dig vil jeg dypt og blivende bevare i digtets evige, unge alabast!"

   Skriv på.