Jeg registrerer at Asor Ave (Eva Rosa) er valgt tidligere som månedens talent, men allikevel kan jeg ikke dy meg for å velge fotografiet med tittelen Maja og Jostein.

Dette fotografiet tiltrakk meg umiddelbart, men jeg vet ikke helt hvorfor. Er det komposisjonen, motivet, det tekniske? Det er en stemning i bildet som tiltrekker meg, men jeg forstår ikke helt hva det er som skaper den stemninga. Kan det være alt det mørke håret som henger nedover en hvit bakgrunn, og hvorfor henger disse to med hodene nedover? Og hvorfor er det ene ansiktet mer synlig enn det andre? Hvorfor blunder den ene mens den andre har øynene åpne? Det er kanskje mystikken ved bildet, det at jeg ikke helt skjønner situasjonen eller hva det er disse to gjør, som skaper stemninga.

Det fine med "Maja og Jostein" er nettopp dette, at man ikke skal se en situasjon eller få et inntrykk av hva som foregår. Det er det estetiske, det vakre, i bildet som er viktig og som umiddelbart tiltaler. Så kan man studere bildet videre.

Etter å ha tatt en rask titt på asoraves andre bidrag i arena og på profilsiden, ser jeg at denne fotografen har et blikk for de hun har rundt seg. Det er ofte de samme modellene som går igjen, og jeg får fort følelsen av et miljø. Det er noe Nan Goldin-aktig over hele prosjektet. Akkurat som Goldin er asorave selv veldig til stede i bildene hun tar. Hun er ingen iakttaker, men en deltaker i sine egne bilder, selv om man ikke ser henne fysisk. Det er hennes blikk på modellene i bildene som preger fotografiene. Jeg tror at alle hun fotograferer må være venner av henne, for menneskene i bildene blir sett på med ømhet og varme. Fotografen har et blikk for den særegne skjønnheten som preger akkurat det mennesket. Og det hadde vært veldig naturlig om hun også selv var en del av det miljøet hun beskriver gjennom bildene.

Asoraves prosjekt er portrettet, slik jeg ser det. Men det er ikke tradisjonelle portretter så mye som portretter av en følelse. Kanskje følelsen av å være sammen med de andre, å være ung (de fleste modellene er unge mennesker), portretter av et miljø med farger og steder.

Det beste med asoraves fotografier syns jeg er at de ikke virker oppstilt og uttenkt, men som om de bare er som de skal være. Jeg kan ikke mye om det tekniske rundt foto, så det kan jeg ikke kommentere ytterligere, men på meg virker det som om alle komponenter fungerer og stemmer i asoraves univers. Hun har blikket!

Gratulerer med nok en månedens trafo-talent-tittel!

Mirjam Kristensen